Andreas' Space

Inspirert av skvær gærne Bill Maher har jeg bestemt meg for å innføre nye regler som jeg mener bør implementeres med en gang:

 

1. Ettersom Lånekassen neppe går med underskudd, bør de bruke litt av pengene på å ansette minst en til som kan ta telefonen. Og med det samme vi er inne på det, bør det være en lov mot ventemusikk generelt, og panfløyte eller game boy lyder spesielt.

 

2. Sportsutøvere og -kommentatorer må slutte å si "helt rått!" (for eksempel:

-Det løpet til Petter Nortug er det råeste jeg har sett! Har du noensinne sett en så rå avslutning? 

 - Nei, det var helt rått...).

Ordet "rått" bør brukes for å beskrive sushi, biff tartar og annet uspiselig. Ikke som erstatning for alle andre adjektiver.

 

3. Slutt å beføle og kline med pokalen når du har vunnet. Glad er en ting - objektofil er en annen. For øvrig bør "We are the champions" byttes ut med en hvilken som helst annen sang når et lag vinner.

 

4. Folk som mister penger på e-mail-juks fordi de trodde de hadde vunnet lotteriet i Australia når de bor på Skrautvoll bør ikke få sympati. Man bør i det minste ha besøkt landet man har vunnet i før man tror på det. Alle som på samme måte skal hjelpe en diktator med å få pengene sine til en trygg bankkonto bør også få svi.

 

5. Media må enten slutte å stjele fra andre media i andre land, eller ta en liten skrivesjekk etter at de har kvernet alt gjennom Google Translate. Å lese at Storbritannia er avhengig av virkelighet fjernsyn "Strengt komme dansende" er bare moro en halv gang. Husk mottoet: "Tenke først, google-oversett etterpå".

 

6. Det må innføres en nasjonal "Mia Gundersen Friuke", der det ikke er lov til å skrive om verken henne eller hennes mann, elsker, dansepartner eller show. Dette bør vurderes for Pia/Ane/Nicolai/Aksel, Tone Damli Aaberge, Idol-Sandra, Idol-Kurt og stort sett det meste andre.

 

Der, det måtte sies.

2009 er et valgår. Derfor er flosklene, salattraskingen og idiotien noe overrepresentert i et sekulært samfunn som tror på menneskerettigheter som de er definert av Genèvekonvensjonen. Det er derfor ekstra trist at det er fire og en halv måned igjen til valget, og sannsynligvis en halv måned med hovering og bitterhet deretter. For det kan bli verre enn det er nå, enda det krever en liten innsats:

 

Først ut er hijab-saken. Arbeiderpartiet var langt på vei klare til å godkjenne at det verdinøytrale politiet skulle inkludere et ikke-nøytralt plagg som alternativ til den teite lua (som jeg aldri har sett noen politifolk bruke). Det kan diskuteres om den kan ufarliggjøres om den integreres. Det kan snakkes om at egentlig er vel ikke hijab noe mer enn et "skaut", som stort sett bare beste- og oldemødre bruker. Det kan diskuteres om integreringen hadde gått så himla mye bedre om kvinnene ikke fikk fred fra allatoyah Khomeinis ekstreme krav til tekkelig klesstil i den liberale norske lovens håndhevere heller. Men neida. Hele argumentasjonen er at hijab er et viktig personlig symbol. At det er ikke-nøytralt. At det er viktig for dem i forhold til deres gudstro. Med andre ord skal politiet bli et religiøst politi.

 

Så kommer rasismeparagrafen. Først presser Senterpartiet på for å fjerne blasfemiparagrafen og erstatte den med en rasismeparagraf som ivaretar retten til å ikke bli trakassert for religiøs overbevisning. Her antar jeg at Jonas Gahr Støre er helt med. Fordi det er i vinden i FN, det er det store kravet som skal diskuteres i "toppmøtet" Genève. For hva er vel bedre enn om Iran kan straffe alle som trakasserer Islam og vise til menneskerettighetene som støtte?`Resten av Vest-Europa skjønner dette, og sender bare funksjonærer, eventuelt ingen, til dette møtet. Gahr Støre dukker opp og sier fy til kanskje den største banditten i verden i dag. Fortsatt uvitende om at menneskerettighetene blir kuppet av Senterpartiet og andre som er tjent med at religion og religiøs makt ikke kan kritiseres. Om det er noen trøst har Martin Kolberg advart mot snikislamisering, for hvilket han får en gratisplass på Stortinget som belønning.

 

Nok Arbeiderpartiet. FrP har "funnet ut" at det finnes en avkrok i Malmö som "er styrt etter sharia-lovene". Vi tar det en gang til. Sveriges, ikke Norges, tredje største, ikke største, by har en bydel som har sterk innvandring, og der FrP antar at brutale styrker har tatt over og at politiet står maktesløse. Dette høres ut som en Sylvester Stallone-film. Virkeligheten viste seg fort å være annerledes. Heldigvis viser det seg sikkert at FrP sa at det var annerledes i Malmö for fem år siden også. Skulle gjerne sendt Jensen til Bjerke Studenthus der hun kunne se at de mest uhygieniske menneskene, som flest ganger starter brannalarmen og oppfører seg barsligst, er fra Vestlandet. På tross av at innvandrere som lærer seg norsk bor der. Siv Jensen taklet kritikken fra Arbeiderpartiets og SVs landsmøte bra, noe som beviser at FrP greier seg best i selvforsvar. Om Kolberg virkelig vil FrP ille, bør han trene seg på å følge rådet i overskriften av dette innlegget.

 

Det er ikke partipolitisk, men vi må ikke glemme Nina Karin Monsen. Monsen var i ferd med å visne bort da likekjønnet ekteskap dukket opp. Full av sørlandskristne meninger (enda hun er en skravlete bergenser) har hun lagt sitt hat på homofilt ekteskap, homofile foreldre, og sannsynligvis på homofili. Det har vært en velkommen avløsning fra hennes moralske ideer om at avstand fra kristendommen tyder på mentale lidelser. Monsen fikk Fritt Ords pris i april, sannsynligvis for sine meninger om religion, ettersom homofobien hennes ikke hadde slått ut i full blomst i tide. Homoaktivister kaster seg på dette og fokuserer på at hun er en homohater, i stedet for å legge fokus der det bør ligge; på at hun er en reaksjonær kuriositet som burde flytte inn på Norsk Folkemuseum og skremme turistene litt fra tid til annen.

 

Moralen er: det er i korteste laget mellom tanke og tale i norsk offentlighet. Igjen.

Julen er tiden der alle møtes for å fortelle hva som har skjedd og denslags. Vanligvis går dette smertefritt. Av og til kan det derimot bli ganske stygt. Det er slik at det er en krig der ute. En krig mellom to fraksjoner som har kun skjulte stikk mot hverandre, som aldri eskalerer til krig, men som er svært alvorlig i sin nåværende tilstand. Denne konflikten ble utspilt i min stue.

 

Windows vs. Linux

Kort fortalt er Linux et alternativ til Windows for de dataintellektuelle. Det vil si de som i dataverdenen tilsvarer de som sverger til fransk film og kaffe med vispet melk og sjokoladesmak. Det hetere egentlig GNU/Linux, og er en herlig smørje av en blanding mellom en amerikaners (Unix/GNU) og en finnes (LINUX) drøm. I Linux er ikke ting standarisert, så i motsetning til Windows, der vi bruker Word, har Linux-tilhengere en intern krig mellom Emacs og Vi, de to alternativene.

 

Windows er den vi alle kjenner og elsker. Bortsett fra at også her er det en todeling, mellom XP og Vista.

 

Jeg går ikke inn i detaljer. Jeg kan bare si det slik at vår Linux-tilhenger er en konvertitt fra Windows, og vår Windows-tilhenger konverterte fra Linux. Dermed har de begge kjennskap til systemene. Det ble ikke pent. Det ble anklager om at mostanderen av uren (for dårlig sikring mot virus), ustabil (måtte restarte for enhver oppdatering), belærende ("er du sikker på at du vil innstalere denne programvaren?" ad infinitum). bakstreversk (ikke-kompatibel med det meste av maskinvare og nedlastinger) og elitistisk (bare en liten gruppe som holder på med det, ikke interessert i å inkludere andre).

 

Religionen er ikke død, den har bare byttet navn.

Det er den tiden igjen.

Vinteren.

 

Det snør og blåser, og flere enn meg har lyst til å gjemme seg inne og late som om man er et annet sted. Den beste måten å få til dette på, er selvfølgelig å se på skisport. Etter litt jobbing, kan man overbevise seg selv om at dette er noe som foregår langt borte i et rart land med snø her og der. Faktisk er det jo nettopp det som er tilfelle: tungebrekkende navn som La Clusaz, Kranska Gora, Liberec, Kathy-Masinsk og lettere navn som Östersund, Seefeld og Davos arrangerer dette skieventyret.

 

Imidlertid er det nå engang slik at dekningen av nevnte evenementer kan få den mest avbalanserte person til å gå av skaftet. For mellom dårlige limerick og stadige påminnelser om stafettens resiproke egenskaper, kommer det en kavalkade av intervjuspørsmål som er etablerte begreper i sportsverdenen som med hell kan konkurrere med "Elg i solnedgang", "Gråtende barn", "Piperøkende fisker" og "Sigøynerpike". Et knippe av de verste:

 

1. "Hvordan føles det å komme i mål og (...)?". Men, hallo. Mannen kommer inn med en halvmeter med slim og gørr, han ligger og hiver etter pusten, han klarer ikke flytte seg. Han gir bakken en stor klem. Har han noen som helst følelse, må den være et eller annet sted imellom "endelig ferdig" og "hvorfor gjør jeg dette hver eneste gang?".

 

2. "Dette var helt rått". Dette er både teit og overbrukt. Et eple er rått, et egg kan være rått. Rå er ikke så himla imponerende. Dessuten sies dette så ofte at det betyr omtent like mye som "bra gått, tjukken!". Dersom man telte antall ganger "rått" ble brukt når noen vant et eller annet, hadde man sannsynligvis gitt opp etter en uke, da det har bikket over til 50 for lenge siden.

 

3. "Når skjønte du at du kom til å vinne?". I min noe naive barnetro mener jeg at disse skiløperne må konsentrere seg om "å gå sitt eget løp" (se under), og da har de knapt tid til å tenke på hva supportere eller trenere sier, om Mesotitch eller Teichmann har en hard finish eller om de gir alt fra begynnelsen, om de har holdt jevnt tempo ut eller noe denslags. På alle disse spørsmålene må da svaret være "Da jeg, etter å ha tryna ned i målområdet med en slimsmultring om munnen, greide å stable meg på bena og se på resultatlista, hadde jeg i hvert fall en indikasjon".

 

4. Hvor overrasket er du over at (...)? Hva er et fornuftig svar på dette? "Jeg var 63% overrasket over at hun kom til å vinne?". "Jeg var velig overrasket over at det ble seier, men ikke fullt så overrasket som da det ble VM-bronse i stafett"?

 

 

Ikke at intervjuobjektene er stort bedre. De sier stort sett det samme:

1. Det var helt fantastisk. Helt rått.

2. Se 1.

3. Jeg fikk gode tilbakemeldinger fra treneren, men jeg var ikke sikker før siste løper gikk i mål

4. Kjempeoverrasket.

 

Dette krydres med følgende klisjeer:

- Jeg prøvde å gå mitt eget løp.

- Motstanderen gikk et godt løp.

- Vi må ta ett løp av gangen.

- Vi får vente og se.

 

Hittil har jeg konvertert til svensk TV. Om de får et tilsvarende ord til "rått" kan jeg like godt gå tilbake til Alsgaard igjen.