Temaet er penger. Nylig ble jeg gitt muligheten å se livet fra en stoisk synsvinkel.

 

Egentlig har jeg ikke så mye valg. Mine observasjoner om livets og pengenes forgjengelighet er nært knyttet til det faktum at jeg har blitt fralurt over 22 000 kroner. Det vil si, de er egentlig ikke helt fralurt ennå. De venter på å bli fralurt. Og her kommer den absurde ironien: jeg gleder meg til de forsvinner fra kontoen min.

 

For å ta dette fra begynnelsen, fikk jeg en rude awakening eller hva det nå enn heter for noen dager siden. Det viste seg at 22 500 kroner hadde blit trukket fra kontoen min. Etter ørtifem minutter på telefon til Nordeas kundebehandlere fikk jeg vite at dette hadde skjedd en del den siste tiden, og at VISA sannsynligvis dekket tapet. Fint jeg ikke var alene om det, tenkte jeg. Kanskje de hadde et relativt strømlinjeformet system, tenkte jeg. Jeg tenkte ikke.

 

Problemet er at formalitene må komme først. Dette er jo først og fremst en bank.

Visa dekker nemlig beløpet

1. hvis det ikke er tvil om at jeg ikke selv har tatt ut pengene (de ble tatt ut i San Turistfelle i Spania på torsdag, da jeg var på jobb)

2. hvis det ikke er tvil om at jeg opptrådde korrekt - (her må det etableres at jeg ikke har lånt bort kort og kode til tilfeldig fobipasserende)

3. Etter at jeg har fylt ut tresiders samleskjema for alle rotehuer som vil ha tilbake penger (sånn at banken har etablert at jeg ikke er en idiot som har glemt 1 og 2)

4. etter at jeg har politianmeldt forholdet

5. når pengene først formelt er trukket.

 

Det betyr at jeg ikke kan få tilbake pengene mine før de faktisk er trukket. Jeg har nå fått høre skrekkhistorier om at det kan ta en tre-fire måneders tid. Dette betyr at jeg ikke får pengene før jeg mister dem, noe som medfører at jeg gleder meg til å miste 22000 kroner. Verden er snål sånn av og til.

 

Det ble ikke en kommersiell pinse (hva enn det er? Pinsesanger? Pinseegg? Pinsegaver?), da jeg måtte sperre begge kortene mine, både det gamle og det nye, som ikke hadde blitt brukt ennå.