2009 er et valgår. Derfor er flosklene, salattraskingen og idiotien noe overrepresentert i et sekulært samfunn som tror på menneskerettigheter som de er definert av Genèvekonvensjonen. Det er derfor ekstra trist at det er fire og en halv måned igjen til valget, og sannsynligvis en halv måned med hovering og bitterhet deretter. For det kan bli verre enn det er nå, enda det krever en liten innsats:

 

Først ut er hijab-saken. Arbeiderpartiet var langt på vei klare til å godkjenne at det verdinøytrale politiet skulle inkludere et ikke-nøytralt plagg som alternativ til den teite lua (som jeg aldri har sett noen politifolk bruke). Det kan diskuteres om den kan ufarliggjøres om den integreres. Det kan snakkes om at egentlig er vel ikke hijab noe mer enn et "skaut", som stort sett bare beste- og oldemødre bruker. Det kan diskuteres om integreringen hadde gått så himla mye bedre om kvinnene ikke fikk fred fra allatoyah Khomeinis ekstreme krav til tekkelig klesstil i den liberale norske lovens håndhevere heller. Men neida. Hele argumentasjonen er at hijab er et viktig personlig symbol. At det er ikke-nøytralt. At det er viktig for dem i forhold til deres gudstro. Med andre ord skal politiet bli et religiøst politi.

 

Så kommer rasismeparagrafen. Først presser Senterpartiet på for å fjerne blasfemiparagrafen og erstatte den med en rasismeparagraf som ivaretar retten til å ikke bli trakassert for religiøs overbevisning. Her antar jeg at Jonas Gahr Støre er helt med. Fordi det er i vinden i FN, det er det store kravet som skal diskuteres i "toppmøtet" Genève. For hva er vel bedre enn om Iran kan straffe alle som trakasserer Islam og vise til menneskerettighetene som støtte?`Resten av Vest-Europa skjønner dette, og sender bare funksjonærer, eventuelt ingen, til dette møtet. Gahr Støre dukker opp og sier fy til kanskje den største banditten i verden i dag. Fortsatt uvitende om at menneskerettighetene blir kuppet av Senterpartiet og andre som er tjent med at religion og religiøs makt ikke kan kritiseres. Om det er noen trøst har Martin Kolberg advart mot snikislamisering, for hvilket han får en gratisplass på Stortinget som belønning.

 

Nok Arbeiderpartiet. FrP har "funnet ut" at det finnes en avkrok i Malmö som "er styrt etter sharia-lovene". Vi tar det en gang til. Sveriges, ikke Norges, tredje største, ikke største, by har en bydel som har sterk innvandring, og der FrP antar at brutale styrker har tatt over og at politiet står maktesløse. Dette høres ut som en Sylvester Stallone-film. Virkeligheten viste seg fort å være annerledes. Heldigvis viser det seg sikkert at FrP sa at det var annerledes i Malmö for fem år siden også. Skulle gjerne sendt Jensen til Bjerke Studenthus der hun kunne se at de mest uhygieniske menneskene, som flest ganger starter brannalarmen og oppfører seg barsligst, er fra Vestlandet. På tross av at innvandrere som lærer seg norsk bor der. Siv Jensen taklet kritikken fra Arbeiderpartiets og SVs landsmøte bra, noe som beviser at FrP greier seg best i selvforsvar. Om Kolberg virkelig vil FrP ille, bør han trene seg på å følge rådet i overskriften av dette innlegget.

 

Det er ikke partipolitisk, men vi må ikke glemme Nina Karin Monsen. Monsen var i ferd med å visne bort da likekjønnet ekteskap dukket opp. Full av sørlandskristne meninger (enda hun er en skravlete bergenser) har hun lagt sitt hat på homofilt ekteskap, homofile foreldre, og sannsynligvis på homofili. Det har vært en velkommen avløsning fra hennes moralske ideer om at avstand fra kristendommen tyder på mentale lidelser. Monsen fikk Fritt Ords pris i april, sannsynligvis for sine meninger om religion, ettersom homofobien hennes ikke hadde slått ut i full blomst i tide. Homoaktivister kaster seg på dette og fokuserer på at hun er en homohater, i stedet for å legge fokus der det bør ligge; på at hun er en reaksjonær kuriositet som burde flytte inn på Norsk Folkemuseum og skremme turistene litt fra tid til annen.

 

Moralen er: det er i korteste laget mellom tanke og tale i norsk offentlighet. Igjen.