Nylig fikk jeg følelsen av at jeg manglet ord på å beskrive en følelse jeg hadde. Det vil si, jeg hadde ord, men ikke et eller to ord som dekket det. Det jeg opplevde var "følelsen av å være lettet over noe uten å ha vært bekymret for det" (det vil si at jeg ble påminnet om en sak, som kunne tolkes dithen at jeg kunne, teoretisk, ha gjort en mindre glipp, men at jeg ble renvasket før jeg egentlig rakk å tenke på om jeg hadde gjort feil).

 

Er det andre situasjoner der vi mangler presise beskrivelser?

Av ren nysgjerrighet, hvilken komiserie synes dere er dårligst?

Personlig tror jeg:

Steg of Steg (kjedelig snekker og frisør, teite barn fra tidligere forhold og the Codeman),

Full house (tre menn og tre døtre i ekstrem sukkersøt smørje),

Reba (dame med texasaksent)

fortjener å nevnes. Ikke et godt ord om "The King of Queens", "According to Jim" og Family Matters (eller Steve, som den het på norsk) heller.

 

Her er det altså ikke bare snakk om dårlige (jeg var fristet til å nevne Moesha, Alle elsker Raymond og Ti Tommeltotter, men de rekker ikke disse "klassikerne" til knærne engang).

Advardsel! Ventilering!

 

Baudelaire skal ha sagt at han ikke kunne forstå hvordan et hederlig menneske kunne ta i en avis uten å føle avsky. Og i sannhet finnes det vel ingen helere i moral og selvrespekt med mindre skrupler enn disse. De er organiserte sladrere, uten respekt eller engang høflig interesse for fakta eller sannheten - om da dette ordet har noen betydning. De utbasunerer sin mening, forkledd som objektivitet, og svært ofte stjålet fra andre. De har utpekt seg selv til dommer og statsminister, med rett til å beordre hvemsomhelst til hvasomhelst.

 

De har imidlertid tre formildende trekk: de er selvopptatte, dumme og late. Ikke bare stjeler de fra hverandre (som oftest fra åpenbare kilder, som yahoo eller msn), men de vet ingenting, kan ingenting og sjekker nesten ingenting. De greier ikke de enkleste regenestykker, de blander navn, og de skjønner ikke handlingen til de enkleste bøkene eller filmene. Norske journalister er ingen unntak. De holder seg for gode for å synke til The Suns nivå, men det er bare fordi det ikke ville ha solgt like bra (Se & Hør prøvde dette med kongefamilien, og tapte masse).  Overbevist om sin egen klokskap, særlig den faste staben med kronikører, går de stadig i baret, med vås og sludder som bare imponerer de som ikke vet noe som helst. De framstilles som drosjesjåfører, hele gjengen, om de hadde blitt stilt til ansvar.

 

At sportsjournalister er håpløse, er under enhver tvil (for eksempel at 172 og 87 var samme tall eller at 4. og 5. plass er det samme). At såkalte vitenskapelig orienterte artikler er på jordet (som patetiske gjengivelser av dinosaurarter eller ukritisk begeistring for tegneserietegneres vissvass) er muligens litt mer overraskende. Det er skremmende å tenke på hvordan de da sannsynligvis gjengir politiske begivenheter.

 

Har dere noen eksempler på tilsvarende grusomheter?

C'est La Figaro!