Det er den tiden igjen.

Vinteren.

 

Det snør og blåser, og flere enn meg har lyst til å gjemme seg inne og late som om man er et annet sted. Den beste måten å få til dette på, er selvfølgelig å se på skisport. Etter litt jobbing, kan man overbevise seg selv om at dette er noe som foregår langt borte i et rart land med snø her og der. Faktisk er det jo nettopp det som er tilfelle: tungebrekkende navn som La Clusaz, Kranska Gora, Liberec, Kathy-Masinsk og lettere navn som Östersund, Seefeld og Davos arrangerer dette skieventyret.

 

Imidlertid er det nå engang slik at dekningen av nevnte evenementer kan få den mest avbalanserte person til å gå av skaftet. For mellom dårlige limerick og stadige påminnelser om stafettens resiproke egenskaper, kommer det en kavalkade av intervjuspørsmål som er etablerte begreper i sportsverdenen som med hell kan konkurrere med "Elg i solnedgang", "Gråtende barn", "Piperøkende fisker" og "Sigøynerpike". Et knippe av de verste:

 

1. "Hvordan føles det å komme i mål og (...)?". Men, hallo. Mannen kommer inn med en halvmeter med slim og gørr, han ligger og hiver etter pusten, han klarer ikke flytte seg. Han gir bakken en stor klem. Har han noen som helst følelse, må den være et eller annet sted imellom "endelig ferdig" og "hvorfor gjør jeg dette hver eneste gang?".

 

2. "Dette var helt rått". Dette er både teit og overbrukt. Et eple er rått, et egg kan være rått. Rå er ikke så himla imponerende. Dessuten sies dette så ofte at det betyr omtent like mye som "bra gått, tjukken!". Dersom man telte antall ganger "rått" ble brukt når noen vant et eller annet, hadde man sannsynligvis gitt opp etter en uke, da det har bikket over til 50 for lenge siden.

 

3. "Når skjønte du at du kom til å vinne?". I min noe naive barnetro mener jeg at disse skiløperne må konsentrere seg om "å gå sitt eget løp" (se under), og da har de knapt tid til å tenke på hva supportere eller trenere sier, om Mesotitch eller Teichmann har en hard finish eller om de gir alt fra begynnelsen, om de har holdt jevnt tempo ut eller noe denslags. På alle disse spørsmålene må da svaret være "Da jeg, etter å ha tryna ned i målområdet med en slimsmultring om munnen, greide å stable meg på bena og se på resultatlista, hadde jeg i hvert fall en indikasjon".

 

4. Hvor overrasket er du over at (...)? Hva er et fornuftig svar på dette? "Jeg var 63% overrasket over at hun kom til å vinne?". "Jeg var velig overrasket over at det ble seier, men ikke fullt så overrasket som da det ble VM-bronse i stafett"?

 

 

Ikke at intervjuobjektene er stort bedre. De sier stort sett det samme:

1. Det var helt fantastisk. Helt rått.

2. Se 1.

3. Jeg fikk gode tilbakemeldinger fra treneren, men jeg var ikke sikker før siste løper gikk i mål

4. Kjempeoverrasket.

 

Dette krydres med følgende klisjeer:

- Jeg prøvde å gå mitt eget løp.

- Motstanderen gikk et godt løp.

- Vi må ta ett løp av gangen.

- Vi får vente og se.

 

Hittil har jeg konvertert til svensk TV. Om de får et tilsvarende ord til "rått" kan jeg like godt gå tilbake til Alsgaard igjen.