Beklager at jeg kommer med noe forsøksvis seriøst. Skal prøve ikke å la det gjenta seg.

 

På porten til orakelet i Delphi sto det skrevet "Kjenn deg selv". Jeg pleide å synes at denne innskriften var noe vag og intetsigende. Imidlertid er den mer dyptgående enn mye annet jeg har kjennskap til. Det å kjenne seg selv betyr å kjenne til alle sidene ved seg selv, også de svake, selvberdagerske, feige, sidene; livsløgnene, bitterheten, illusjonene, sinnet, bedrevitenheten og grådigheten. Å oppdage sannheten (dette illusoriske ord) om seg selv, er ubehagelig:

 

"för inte sanningen vacker
nej, snarare är han grotesk
inte är sanningen ljuvlig och ren
nej, snarare bitter och besk
så vände hon hem till lögnen igen
han slöt henne i sin famn
där glömmer hon genast sanningen
då lögnen viskar hennes namn"

 

Hvorfor man må gjennom denne torturen, kan man jo saktens lure på. Ibsen har jo advart oss mot å tukle med livsløgnen, og Baudelaire sa noe i nærheten av at enhver har sitt monster (selvbedrag, selvrettferdighet, feighet, bitterhet...), og er fornøyd med det. Å ta opp kampen mot disse monstrene er jo livsfarlig, å bli konfrontert med sitt egentlige seg kan gi sjokkskader, eller i sin mildeste form grubling, oppgitthet, kanskje også depresjoner. Vi trenger livsløgnen. Hvis vi da kan leve med å få virkeligheten slengt i ansiktet fra tid til annen. Og kalle det "urettferdighet".

 

Deri ligger også verdien av å kjenne seg selv. Kjenner man ikke sine svake sider, vil man fortsette å gi andre skylden for dem.